Hold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Barn i rusfamilier

Endelig fikk jeg hjelp av en som tålte historien min

Be om hjelp til noen ser deg! Det er budskapet fra Elisabeth i denne artikkelen. Hennes far var rusmisbruker, og det førte til mye smerte og problemer for Elisabeth.

Av: Elisabeth Nordhus B. Lied

Leder for  tilbud til unge pårørende  "Ventilene" i Rogaland

Jeg vokste opp i et hjem med en pappa som var rusmisbruker, og etter hvert rusavhengig. Problemene begynte da jeg var ganske liten, og jeg kan faktisk ikke huske tilbake til før drikkingen begynte. Det er mye å si om hvordan det var å vokse opp i et hjem, som i større eller mindre grad, var preget av at pappa ikke hadde kontroll på sin bruk av alkohol, men det viktigste er vel at det gikk ganske bra til slutt. Det var bare litt lang vei å gå for mine små barneføtter. Innimellom var det også litt ensomt.

Hjemme hos oss

Jeg forstod tidlig at alt ikke var helt som det skulle hjemme hos oss. Jeg var forvirret over hva som var sant og hva som ikke var sant, siden foreldrene mine løy i forsøk på å skjule det som foregikk hjemme. Jeg var mye redd. Jeg husker følelsen som noen ganger skjøt fast i meg hvis jeg for eksempel hørte en brå lyd, eller høye stemmer. Jeg husker skammen når jeg så ham komme sjanglende, og jeg så at andre la merke til ham. I det hele tatt var det utrolig mange vonde følelser, som blandet seg med kjærligheten jeg følte for ham, de gode opplevelsene og lettelsen når alt var over. For denne gang.

Jeg snakket en gang til en lærer og fortalte at alt ikke var så greit. Det fikk noen konsekvenser, og jeg fikk beskjed av mine foreldre om at jeg ikke måtte snakke med noen om hvordan det var hjemme. Dette skulle vi fikse selv, og det skulle snart bli bedre.

Vanskelige følelser, avmakt og sorg

Årene gikk og det ble ikke bedre. I perioder kunne det se lysere ut, men som regel var det bare stille før stormen. I grunnen ble det bare verre og verre.

Mine følelser ble også verre og verre, vondere og vondere, og skumlere og skumlere. Jeg tenkte på hva som ville skje hvis jeg tok livet mitt, eller hvis pappa forvant, på en eller annen måte. Jeg fikk meg en kjæreste som ble involvert, enten jeg ville eller ei. På den måten kunne jeg snakke om følelsene. Han var veldig forståelsesfull og god å ha. Likevel kunne det være vanskelig for ham å følge meg helt i mine følelser. Det var min pappa, ikke hans. Jeg elsket pappaen min, mens kjæresten min fikk nok innimellom. Følelsene bygget seg opp inni meg. Jeg følte meg kvalt. Jeg kunne kjenne på en slags drukningsopplevelse. Det gikk ut over flere og flere ting. Mat ble komplisert, og i perioder valgt bort, skole- og jobb kunne være vanskelig, forholdet mitt til andre var enten elsk, eller hat. Det var lett å få venner, men jeg orket ikke holde på dem. Jeg kunne flykte i trening, mat, eller andre destruktive ting, for så å falle sammen med en følelse av avmakt, selvhat og sorg.

Bønn om hjelp

Jeg gikk til legen og ba ham sende meg langt bort slik at jeg kunne få fred. Jeg gråt og gråt, og jeg husker den store mannen som satt bak skrivebordet og så på meg. Til slutt sa han at han ikke helt forstod hva jeg ville han skulle gjøre. Heldigvis ga jeg ikke opp. Jeg gikk til legen og sa at jeg hadde vondt over alt, og at han måtte hjelpe meg. Til slutt sa jeg at hvis jeg ikke fikk hjelp, så kom jeg ikke til å orke å leve mer. Da fikk jeg en psykiatrisk sykepleier å snakke med.

Hun var koselig. Hun snakket om alt mulig rart. Jeg kjente meg lettet over å kunne snakke med noen. Likevel endte jeg opp med ikke egentlig å si noen ting. Jeg husker at jeg til slutt ikke kom til avtale, at jeg ikke svarte henne på telefon, og etter en stund ble det stille. Jeg ble skuffet av meg selv som ikke klarte å ta imot. Jeg var skuffet over henne som ikke bare kom og fant meg.

Livet gikk opp og ned, men jeg holdt meg opptatt med forskjellige ting. Noen fornuftige og positive ting, og noen totalt ødeleggende ting.

Ny bønn om hjelp

En av mine beste venner hadde selv gått til psykolog når han var yngre. Han var i familie med meg og visste litt om hvordan situasjonen var. Jeg hadde da flyttet hjemmefra og gikk på videregående skole. Han mente at psykolog måtte være tingen. Selv husket han ingenting av sine timer der, bortsett fra hvilke bukser psykologen alltid gikk i, men vi slo opp på gule sider og fant psykolog. Vi ringte en som var i byen og som hadde et voksent fornuftig navn. Joda, jeg kunne komme, men det var da forferdelig dyrt hvis jeg ikke hadde henvisning. Så da var det tilbake til legen. Nå var jeg eldre og hadde en bedre bestilling hos legen. Han henviste og jeg ventet. Og ventet. Og ventet.

 Det var et stort skritt for meg og si at jeg måtte til psykolog. Jeg hadde mange tanker om det. Jeg fryktet de skulle snakke med meg og vurdere at jeg måtte legges inn. Jeg tenkte at hvis jeg ble lagt inn, så var det vedtatt at jeg var gal. Hele framtiden min falt i grus dersom jeg måtte innlegges. Det var ingen gale mennesker som fikk seg utdanning og jobb?! Og hvordan ville det bli dersom jeg ble lagt inn? Hvem skulle da ta seg av pappa? Og mamma og lillesøster? Nei, det gikk ikke. I tillegg til denne enorme frykten for innleggelse, føltes det som om jeg skulle revne, falle sammen og ødelegges dersom jeg begynte å snakke om hvordan det var. Og hvis jeg begynte å gråte, ja da ville jeg aldri kunne klare å stoppe. Og hvordan ville det være for psykologen? At hun/han ikke klarte å stoppe gråten min? Det var fryktelig mange forvirrende, skumle og frustrerende tanker som svirret i hodet nå som henvisningen var sendt. Og da å måtte vente så lenge var faktisk umulig.

Ventetid

Jeg fikk til slutt et svar på at det kunne ta opp mot et par år og få komme inn til denne psykologen. Et par år?! Det boblet jo over nå? Hvordan skulle jeg klare å holde alle følelsene og tankene i et par år til? Kroppen min var nå så klar for å få ut alt det den hadde båret på i alt for mange år! Jeg ventet en stund, men i takt med at det gikk nedover med pappa, gikk det også nedover med meg. Til slutt slo jeg opp i gule sider på ny. Denne gangen valgte jeg utfra hvor jeg kunne komme raskest mulig.

Jeg var nå sliten. Utrolig sliten. Når jeg stod utenfor døren til den nyutdannede, velmenende psykologen, hadde jeg bare lyst å legge meg ned å gråte.

For dårlig?

Psykologen var en hyggelig dame og rommet var lyst å fint. Hun plasserte meg i en sofa og jeg ble servert både te og sjokolade. Jeg orket ingenting. Jeg ville bare prate. Jeg ville få alt ut, slik at jeg kunne bli kvitt alt det vonde og gå videre i livet. Det var min plan.

Psykologen satte seg i en stol på andre siden av bordet, la bena oppå hverandre og hadde penn og papir klar. Hun spurte hva hun kunne hjelpe meg med? Hva hun kunne hjelpe meg med? Hva slags spørsmål var det? Var det hun, eller jeg, som var psykologen? Men jeg var lydig og spurte om hun skulle ha overskriftene, eller temaene, på det som var vanskelig? Det ville hun, og jeg ramset opp. Hun ble hvitere og hvitere, og til slutt sa hun at dette var mye.

Psykologen tålte ikke smerten og opplevelsene mine. Det var for mye jeg kom med. Jeg var for innviklet, for vanskelig, for dårlig.

For at psykologen ikke skulle gå til grunne gikk jeg der en stund. Det var jo for så vidt greit. Jeg fikk snakket litt om ting hun taklet å snakke om, og jeg fikk gråte ut noe av smerten min. Jeg måtte bare hele tiden passe på at hun hadde det greit, og følte mestring. Etter noen dyre timer takket jeg for meg og sa at jeg følte meg mye bedre.

Jeg var ferdig med å snakke med noen. Jeg måtte heller bare innse at min historie var for innviklet og vanskelig til at folk skulle orke å styre med den.

Hun tålte smerten

Jeg levde videre. Noen ganger godt, og noen ganger vanskelig.

Så hørte jeg om en dame, en terapeut, som var spesialist på rus i familien. Jeg var jo egentlig ferdig med dette, men siden det ikke kostet noe for første samtale, så tenkte jeg at det kunne være greit å sjekke ut.

Jeg kom dit, ble tatt imot av en hyggelig dame. Hun virket sikker, men ikke arrogant, og hun snakket ikke om været.

Jeg gråt i tre timer. Hun kastet meg ikke ut etter 45 min. Hun var der, men hun stoppet ikke gråten min. Hun trøstet meg, men tålte følelsene mine. Hun var tilstede med hele seg. Hun var ikke bare på jobb. Hun levde de timene sammen med meg.

Neste gang kunne jeg starte å fortelle. Hun spurte. Hun «arresterte» meg. Hun var tydelig. Men snill. Jeg følte at jeg hadde fått noen å gå sammen med. Hun bar meg ikke, selv ikke når historiene var tunge og bratte, men hun støttet meg, og motiverte meg til å fortsette. Hun lot meg ikke gjemme meg, hun lot meg ikke lukke øynene. Jeg måtte se meg selv i speilet, og jeg måtte se pappa i øynene. Det var mange følelser. Jeg elsket, hatet, var sint og sørget, men mest av alt så begynte jeg å leve mitt liv. Jeg ble kjent med meg selv og hvem jeg hadde vært, hvem jeg var og hvem jeg ville være. Jeg har mange ganger sagt at takket være den damen, så er jeg her jeg er i dag. Men når det er sagt, så vet jeg at hadde hun hørt meg så hadde jeg fått meg en skjennepreken. For det var ikke henne, det var meg. Det var jeg som valgte å snakke. Det var jeg som våget å være ærlig. Det var jeg som var magisk.

Be om hjelp!

Veien til psykolog, terapeut, eller noen å snakke med, kan være lang, kronglete og vanskelig å finne fram i. Likevel er det viktig å ikke gi opp.

Jeg er magisk – det er du også!
Be om hjelp til noen ser deg!

www.facebook.com/ventilene